Meg, meg og atter meg

Er det en ting man kan si om det å leve i 2013 er det at folk er kåte på seg selv!

Det handler om meg, meg og atter meg!

Man lever og ånder for “likes”, oppmerksomhet, og skryt på en helt annen måte enn før.

Se på meg da! Ser du meg?! Ser du hvor mye jeg trener, hvor god middag jeg har laget i dag, at jeg har kjøpt meg nye klær? Skulle ikke du ønske at du var sånn som meg?

Dagens ungdom vokser opp med dette presset, de blir mindre kritiske til hva som faktisk er ok å legge ut på nettet, og hva man bør unngå å skrive. Får ikke profilbildet eller statusen nok oppmerksomhet er det nesten bedre å bare fjerne det hele!

Og de såkalte forbildene… Trenger ikke si mer enn at jeg blir så oppgitt!!

“Thinspiration”, “fitsporation”…
Bilder florerer på nettet, og ender opp med å bli opphavet til mye vond samvittighet, dårlig selvtillit, et press man blir sliten av å føle på.

Vi er ikke bra nok lenger. Og først og fremst er vi ikke bra nok for oss selv.
Vi strekker ikke til… Fordi vi ikke klarer å skape det perfektet livet som så mange har på Instagram, Facebook, Twitter, blogg..

Problemet er at vi ofte glemmer at dette ikke er virkeligheten. Hva ligger bak disse hvite smilene, perfekte middagene, og moteriktige klærne?

På skolen maste alltid lærerne om kildekritikk. Jeg vil si det er like viktig å være kritisk til det du ser i sosiale medier også.

Det er forøvrig også mye glede i sosiale medier. De gjør det lettere å holde kontakten med de man er glad i, like enkelt som man kan bli kjent med nye mennesker. Vi kan skaffe oss kunnskap, lære nye ting og dele tips. Dette er fine ting.

Men ofte går det for langt…
Verden har ikke behov for å se hvordan Fotballfrue ser ut som en Victoria’s Secret modell fire dager etter hun har født..

God help us all.

social-pressure

Tiden som aldri strekker til

Sannelig er fredagen her igjen! Fredagen som jeg vil ta imot med åpne armer og gi min kjærlighet til. Enda en helg er rundt hjørnet, og en ny uke kommer uten at jeg egentlig er forberedt på det. Hvor blir tiden av?

Jeg tenker på boka jeg skulle ha lest. Gulvene som skulle vært støvsugd. Strømmen som skulle vært lest av. Klærne som skulle vært vasket.
Er det virkelig det jeg skal bruke helgen min til? Nei, det vil jeg faktisk ikke!

Så hvordan får man tid til alt egentlig? Det er litt som å prøve å sjonglere med 5 baller, umulig! Jeg får til tre, og velger da de tre som har finest farge. Slik er det i hverdagen også, man prioriterer, og man skulle tro man prioriterte det som var viktigst, men for meg går det inntil et visst punkt. Har jeg vært ute av leiligheten en hel dag med en full timeplan er ikke støvsugeren det første som blir dratt frem.

Jeg har nå vokst på meg noe jeg liker å kalle for sofaskrekk. Setter jeg meg ned, så kommer jeg meg ikke opp, da blir jeg sittende/liggende helt til jeg finner det nødvendig å gå i dvale frem til alarmen ringer inn en ny dag. Og når vi er inne på sofaskrekk så føler jeg det er nødvendig å nevne dørstokkmila. Den dørstokkmila, den er lang, uovervinnelig. Den stoltheten som blusser opp når jeg klarer å komme meg på Sats til fordel for en TV-serie jeg ser i reprise på TVNorge for hundrede gang, den er fin den.

Så det er en angsfylt glede som fyller meg nå som jeg går inn i en ny helg, vil alt bli gjort? Og om ikke, er det vel ikke noe farligere enn det var forrige helg.. Hehe..
Utsette, utsette, utsette…

God helg godt folk!

 

Når ondskapen får et ansikt – ansvar i sosiale medier

I går kom dagen vi hadde fryktet skulle melde sin ankomst. Dagen da det siste håpet om at Sigrid Giskegjerde Schjetne fortsatt var i live ble slukket. Saken som har beveget hele Norge. Nabojenta som aldri kom hjem..

Linn Stalsberg tweetet i dag: “Sigridsaken berører. Hennes skjebne er noe vi damer lever i frykt for fra vi er småjenter, den slemme mannen. En del av det å være hunkjønn.” 

Cecilie Staude skrev på facebooksiden til Ele 3707 Sosiale Medier på BI i dag: Etter at det i går ble kjent at politiet har siktet to menn i Sigrid-saken, er samtaler om de involverte i gang i sosial medier. Det vi leser bør minne oss på det felles ansvaret jeg mener vi alle har for å bidra til skape gode kulturer i et medielandskap uten nedskrevne regler for hvordan vi skal oppføre oss.

Det er et utrolig viktig poeng hun har her. Hvordan kan vi bidra til å ta ansvar i de sosiale mediene?

Det er enda ingen dømte i saken her, kun siktede, og som politiet sier; det er fortsatt tidlig i etterforskningen. Vi bør ha i bakhodet at det sitter noen i bakgrunnen av disse siktede. Familie, venner, kanskje kjærester, og barn. Vanlig folkeskikk gjelder også på sosiale medier! Vi hadde vel tenkt oss om to ganger før vi hadde oppsøkt disse mennene og sagt disse forferdelige uttalelsene til dem? Forhåpentligvis.

Det handler om å bry seg. Slike saker som denne drar hele samfunnet inn og rører oss helt inn i hjerterota. Man gråter sammen, man føler et sinne bygge seg opp, vi bærer sorgen sammen. Og da er det veldig lett å skrive akkurat det man tenker på, uten å se et større bilde. Vi må være her for hverandre, alle sammen, og da også de berørte som står i skyggen av de siktede.

Det viktigste i denne saken er at den skyldige blir funnet og dømt, og samtidig som jeg håper den/de skyldige er de som nå er siktet i saken prøver jeg å stå for at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Og jeg stoler 100% på at politiet gjør jobben sin og alt de kan for å løse denne saken.

Til slutt vil jeg sende mine varmeste tanker til familien og alle de pårørende etter Sigrid Giskegjerde Schjetne.