Miriam

I kveld møtte jeg Miriam.

Omringet av søppel.
Ruset og forvirret.
I mørket, i kulda, alene.

Jeg stoppet og spurte om det gikk bra.
Ikke så veldig, sa hun.
Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre.
Du kan kjøpe =Oslo, så får jeg penger til å komme meg hjem.

Hun begynte å lete, i sekken sin, i søpla rundt seg, men hun fant ikke noe blad.
Jeg så fortvilelsen ta over ansiktet hennes.
Det går fint, sa jeg.

Jeg ba henne rydde opp i søpla, så skulle jeg gå og ta ut penger.

Hun var der da jeg kom tilbake.
Jeg ble stående og se på at hun ryddet opp.
Hun hadde funnet tre poser nesquick sjokopulver.
Lykken var stor.

Hun dro igjen glidelåsen på sekken.
Det hadde gått såpass lang tid at jeg og Miriam hadde begynt å snakke om livet.

I starten av tenårene hadde hun begynt med rus.
Fortsatt prøver hun å komme seg ut av avhenigheten.

Helt siden hun var liten hadde hun vært glad i hester, kunne hun fortelle meg.
Nå hadde hun fått seg en jobb på en gård, gjennom Fretex.
Takknemlig var hun.

Miriam hadde mistet omsorgen for sønnen sin. De har ikke kontakt lenger.
Hun fortalte meg at hun ønsket å gi han en adventskalender.
Hun hadde sydd en i stoff da sønnen var 3 år, en for å henge gaver på.
Nå var sønnen nettopp fylt 22.

Selv gikk jeg ved siden av henne, men min gavekalender, 22 år gammel.

Miriam snakket om viktigheten av arbeidet til Frelsesarmeen.
På grunn av de har hun et sted å bo, arbeid, og mat.

Hun spurte meg hvor jeg skulle.
Hjem sa jeg.
Jeg skal hjem jeg og, sa hun.
Så vi slo følge et stykke.

Jeg skulle hjem til min helt egne leilighet.
Hun skulle til et felleshjem for rusavhengige.

Vi kom til bygården min.
Jeg ga henne pengene for bladet hun ikke fant.
Det var ikke pengene som var viktig for Miriam.

Hun så meg i øynene og beklaget for at hun hadde pratet hull i hodet på meg.
Ingen fare, sa jeg.

Jeg prater så sjeldent med folk jeg, sa hun.
Og jeg følte jeg kunne åpne meg for deg.
Takk.

Jeg ønsket henne en god jul.
Hun tok meg i hånden, og spurte om hun kunne gi meg en klem.

Vi klemte.

Den timen vi hadde sammen betydde mye for oss begge.

 

 

4 thoughts on “Miriam

  1. Fantastisk. Det er ikke så mye som skal til. Det er viktig å kunne se rundt seg, bry seg. Flere skulle vært som du. Da hadde vel verden vært litt bedre.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

* Copy This Password *

* Type Or Paste Password Here *