Ingen. Ting.

Jeg ringte.
..
Du svarte ikke.
Jeg ringte.
Du svarte ikke.
Jeg ringte.
Du svarte ikke.

Du ringte.
Jeg svarte ikke.

Så var vi ingenting.
Ingenting.
Ikke en ting.

Vi hadde aldri vært noen ting.
Ikke verdt noen ting.

Ingenting.

Postkort fra Trønderbanen

Plutselig var den her.

Denne sommerferien man snakker om i flere måneder før den kommer.
Ferien vi alltid føler vi har gjort oss fortjent til. Ferien som aldri kan bli lang nok.

Den kalde ølen kan drikkes med god samvittighet.
Selvbruningen ser plutselig litt mer naturlig ut.
Den kroppen man har jobbet for kan gå tilbake til normalen.
Det er tross alt ferie!

Trønderne har snakket om været siden påske.
Folk tar seg fri en dag tidligere om værmeldingen plutselig viser helsol og 20+.
Samme regla hvert år.

Jaggu er det godt å komme hjem til Trøndelag!

Så nå ser jeg på værmeldingen at det skal bli en uke med regn.

Barna vinker til toget som kjører forbi.

Alt er akkurat som det skal være.

God sommer!

Sommer i trøndlag

Miriam

I kveld møtte jeg Miriam.

Omringet av søppel.
Ruset og forvirret.
I mørket, i kulda, alene.

Jeg stoppet og spurte om det gikk bra.
Ikke så veldig, sa hun.
Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre.
Du kan kjøpe =Oslo, så får jeg penger til å komme meg hjem.

Hun begynte å lete, i sekken sin, i søpla rundt seg, men hun fant ikke noe blad.
Jeg så fortvilelsen ta over ansiktet hennes.
Det går fint, sa jeg.

Jeg ba henne rydde opp i søpla, så skulle jeg gå og ta ut penger.

Hun var der da jeg kom tilbake.
Jeg ble stående og se på at hun ryddet opp.
Hun hadde funnet tre poser nesquick sjokopulver.
Lykken var stor.

Hun dro igjen glidelåsen på sekken.
Det hadde gått såpass lang tid at jeg og Miriam hadde begynt å snakke om livet.

I starten av tenårene hadde hun begynt med rus.
Fortsatt prøver hun å komme seg ut av avhenigheten.

Helt siden hun var liten hadde hun vært glad i hester, kunne hun fortelle meg.
Nå hadde hun fått seg en jobb på en gård, gjennom Fretex.
Takknemlig var hun.

Miriam hadde mistet omsorgen for sønnen sin. De har ikke kontakt lenger.
Hun fortalte meg at hun ønsket å gi han en adventskalender.
Hun hadde sydd en i stoff da sønnen var 3 år, en for å henge gaver på.
Nå var sønnen nettopp fylt 22.

Selv gikk jeg ved siden av henne, men min gavekalender, 22 år gammel.

Miriam snakket om viktigheten av arbeidet til Frelsesarmeen.
På grunn av de har hun et sted å bo, arbeid, og mat.

Hun spurte meg hvor jeg skulle.
Hjem sa jeg.
Jeg skal hjem jeg og, sa hun.
Så vi slo følge et stykke.

Jeg skulle hjem til min helt egne leilighet.
Hun skulle til et felleshjem for rusavhengige.

Vi kom til bygården min.
Jeg ga henne pengene for bladet hun ikke fant.
Det var ikke pengene som var viktig for Miriam.

Hun så meg i øynene og beklaget for at hun hadde pratet hull i hodet på meg.
Ingen fare, sa jeg.

Jeg prater så sjeldent med folk jeg, sa hun.
Og jeg følte jeg kunne åpne meg for deg.
Takk.

Jeg ønsket henne en god jul.
Hun tok meg i hånden, og spurte om hun kunne gi meg en klem.

Vi klemte.

Den timen vi hadde sammen betydde mye for oss begge.

 

 

Året

Ett år.

Den 11. november 2013 tilbragte vi mye av dagen på sykehuset.
Jeg hadde hjulpet Hannah med et umulig mattestykke.
Lillesøsteren min er dyktig og flink. Så til tross for alt som foregikk rundt oss, satt vi på et rom med utsikt over Nidelven og gjorde lekser.
Lindrende enhet. Jeg hadde aldri hørt om den avdelingen før i fjor.

Denne kvelden hadde jeg lovet Hannah at vi skulle se på Top Model og kose oss litt. Tror ingen av oss husker hvem som ble eliminert.

Rett etter programmet var ferdig ringte telefonen. Vi hadde akkurat tatt frem mattebøkene igjen, for å se om vi kunne knekke koden.
Det rakk vi ikke. Det mattestykket ble aldri løst.

I stedet måtte vi ta stilling til det de på sykehuset sa, det som var i ferd med å skje.

Panikken spredte seg i hele kroppen. En angst jeg aldri har kjent på tidligere, og håper jeg slipper å kjenne på igjen.

Jeg gråt i bilen. Det ble aldri tomt for tårer.
Jeg visste at dette var siste gangen vi kjørte til sykehuset.
Siste gang.

Timene ble lange.
Ventingen.
Å vente på at noen skal dø.
Ufattelig.

Jeg sang.
Barnesanger, som pappa hadde sunget for meg.

Han strakte ut en hånd på hver sin side av sengen og ba meg og Hannah om å holde.

Litt over klokken 4 natt til 12. november sovnet pappa, for aldri å våkne igjen.

12 måneder er for mange veldig lang tid.
Men når du begynner en ny tidsregning ut ifra når pappaen din døde, så går tiden veldig sakte. 365 dager blir plutselig 1 dag.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger ringer mamma klokken 3 på natten for å gråte.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger blir sint uten å ha noe grunnlag for det.
Jeg kan ikke forklare hvorfor kroppen min og hjernen min reagerer som den gjør.

Så jeg lar den gjøre akkurat hva den vil, samtidig som jeg venter på at alt skal forandres. For det gjør det, sakte men sikkert.

Vi snakker lite om sorg.
Fordi folk har et anstrengt forhold til døden.
Fordi vi alle skal miste noen vi bryr oss om.
Fordi vi alle skal dø.

I morgen har jeg lov til å være trist.
Selv om det for mange kun er en vanlig onsdag.
12. november.

Til minne om deg, pappa.

til minne om pappa

 

Tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake

En av livets største kunster.

Å ikke bruke energi på ting man ikke får gjort noe med.

Å tenke pytt, pytt. Eller skitt au. Eller hva søren man sier.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke sier noen av delene.

Så går disse dagene.
Der vi tenker mer på det som gikk galt.
Det vi ikke fikk til.
Det vi burde, skulle, ville ha gjort.

Sånn går disse dagene.
Der vi alltid tenker på oss selv.
Hva andre tenker om oss.
Hvordan andre oppfatter oss.

Plutselig var disse dagene blitt til tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake.

let_it_be__by_unachicadelmonton-d5x61j0

Meg, meg og atter meg

Er det en ting man kan si om det å leve i 2013 er det at folk er kåte på seg selv!

Det handler om meg, meg og atter meg!

Man lever og ånder for “likes”, oppmerksomhet, og skryt på en helt annen måte enn før.

Se på meg da! Ser du meg?! Ser du hvor mye jeg trener, hvor god middag jeg har laget i dag, at jeg har kjøpt meg nye klær? Skulle ikke du ønske at du var sånn som meg?

Dagens ungdom vokser opp med dette presset, de blir mindre kritiske til hva som faktisk er ok å legge ut på nettet, og hva man bør unngå å skrive. Får ikke profilbildet eller statusen nok oppmerksomhet er det nesten bedre å bare fjerne det hele!

Og de såkalte forbildene… Trenger ikke si mer enn at jeg blir så oppgitt!!

“Thinspiration”, “fitsporation”…
Bilder florerer på nettet, og ender opp med å bli opphavet til mye vond samvittighet, dårlig selvtillit, et press man blir sliten av å føle på.

Vi er ikke bra nok lenger. Og først og fremst er vi ikke bra nok for oss selv.
Vi strekker ikke til… Fordi vi ikke klarer å skape det perfektet livet som så mange har på Instagram, Facebook, Twitter, blogg..

Problemet er at vi ofte glemmer at dette ikke er virkeligheten. Hva ligger bak disse hvite smilene, perfekte middagene, og moteriktige klærne?

På skolen maste alltid lærerne om kildekritikk. Jeg vil si det er like viktig å være kritisk til det du ser i sosiale medier også.

Det er forøvrig også mye glede i sosiale medier. De gjør det lettere å holde kontakten med de man er glad i, like enkelt som man kan bli kjent med nye mennesker. Vi kan skaffe oss kunnskap, lære nye ting og dele tips. Dette er fine ting.

Men ofte går det for langt…
Verden har ikke behov for å se hvordan Fotballfrue ser ut som en Victoria’s Secret modell fire dager etter hun har født..

God help us all.

social-pressure

Trening og helse

Jeg har alltid hatt stor interesse for trening og helse, og dette er noe jeg har et sterkt engasjement for. Dette året utdanner jeg meg til Personlig trener ved Norges Idrettshøgskole, og jeg kommer helt sikkert til å ytre meg en del når det kommer til dette temaet, forhåpentligvis med bakgrunn i fakta og forskning.
—–

Platon sa at det største hinderet for et godt liv var å være opptatt av helse.

I 2013 er det mer fokus på hurtig vektnedgang og markerte muskler, enn det som faktisk bør være bakgrunnen for at man trener, nemlig en bedre livskvalitet på lang sikt.

Frem til 1950-og 1960-årene hang dårlig helse sammen med fattigdom og skjev fordeling av primære livsbetingelser. Nå er derimot sykdom og død forårsaket av levevaner vi velger selv og miljøfaktorer som blir styrt av de folkevalgte.

Hvorfor velger vi ikke det som er sunt?

Opplysningsarbeid innenfor folkehelsen har forandret seg mye de siste 20 årene, og har kanskje gått fra å kun fokusere på opplysning, til å være mer opptatt av dialog med de vi kan kalle for brukerne.

Selv om de fleste av oss vet hva som er sunt eller usunt, ser vi at hensynet til helse ikke alltid blir prioritert. Verken hos den enkelte eller i styringen i samfunnet. Det man ofte glemmer er de ulike prioriteringen folk gjør ut i fra kultur og livssitasjon.

Jeg mener samfunnet gjør det vanskeligere for den “normale” mannen og kvinnen å være fysisk aktive. Som jeg har nevnt tidligere er det alt for stort fokus på raske resultater, som gjerne skal vises på vekten. En livsstilsendring er en prosess, noe som foregår gradvis. Folk er på ulike stadier, og har ulik motivasjon.

Resultatforventing er en viktig faktor som spiller inn. At for eksempel et bestemt treningsprogram vil gi bedret kondisjon. En annen ting er tro på egen kapasitet til å gjennomføre det som skal til for å nå resultatet. Slike mestringsforventninger har stor betydning. Det har spesielt innflytelse på om en person opprettholder helseatferd, for eksempel fortsetter med treningen.

Det er viktig å finne en indre motivasjon. Spontan interesse, glede, lyst og gode opplevelser. Kommer man inn som ny på en steptime på Sats og føler seg helt mislykket når man går ut av salen etterpå, er sjansen stor for at man heller ligger på sofan dagen etter i stedet for å ta på joggeskoene. Må bare nevne at jeg har selv gått ut av en slik time, der jeg hoppet og spratt over tre ulike stepper med piruetter, og det ene og andre. Det var helt krise! Aldri mer dansestep!

Valg i forhold til aktivitet har betydning for motivasjonen, og varig engasjement når det kommer til fysisk aktivitet. Man må finne noe man trives med. Ikke bli med venninna din på spinning om du aldri har likt å sykle liksom!

Det store frafallet kommer av at deltakelsen ofte er motivert av ytre faktorer, spesielt med tanke på utseende. I slike tilfeller er mosjonen ikke noe mål i seg selv, bare et middel til å oppnå noe annet. I kombinasjon med urealistiske målsettinger blir det vanskelig å holde motivasjonen oppe over tid.

Det er lett å gå seg bort i treningsbransjen. Du kan få treningssenter med spa, frokost, massører og så videre, og løftene er mange, litt for mange etter min smak. Det er jo vi som faktisk jobber med trening og helse som skal veilede, ikke villede. Det må være åpenhet og dialog, og du og jeg som brukere må bestemme mer selv.

Det er likevel ikke så enkelt at man kan dele folk inn i “sunne” og “usunne”. Vi som personlige trenere kan ikke si noe om folks helse, om den er bra eller dårlig, vår jobb er å se på den fysiske formen.

Profesjonelle “helsefremmere” har blitt beskyldt for å utøve for mye kontroll, og ha for liten respekt for folks personlige preferanser, tidsperspektiv og definisjon av helse.

Vi søker ikke lenger etter svar fra Helsedirektoratet, vi leter heller på fitnessbloggen eller søker på fitsporation på google. Der kan du dessverre finne mye annet enn god inspirasjon og tips.

Det er viktig å huske at treningslæren alltid er den samme.

Til slutt vil jeg minne om at vi må være realistiske. Vi må jo tenke langsiktig!

sidekick taekwon-doSporten jeg liker best, Taekwon-Do.

 

Lev det livet du elsker, elsk det livet du lever.

Det er noen ganger nok å tenke at man er det for å faktisk være det.
Lykkelig.

Noen ganger må man minne seg på på viktigheten av å av og til leve for sin egen lykke.
For hvor mye glede kan man spre om man selv ikke har det bra?

Noen ganger kan lykke oppstå i eget selskap.
Under et ullpledd, med en kopp te i hånda, musikk på radioen.

Å være alene er noen ganger det fineste jeg vet.

Andre ganger kan det være i et rom fylt med dine nærmeste venner.
I et sekund setter du deg tilbake og studerer de som kjenner deg så godt at alle drømmer, alle tanker, deles like enkelt som å puste inn og ut.

Vennskap, ekte vennskap, det er viktig.

Tenk på alle de som arbeider hele livet for å finne lykke, og til slutt innser at det de hadde trengt for å være lykkelige har vært der hele tiden.

Vi mennesker søker ofte etter bekreftelse og lykke i feil ting.
Det kan være penger, popularitet, materialisme.
Alt dette kan skape en lykkefølelse.

Men det å være lykkelig, starter i oss selv.

Lev det livet du elsker, og elsk det livet du lever.

Dragons

Rastløshetens tid

18 mnd er gjennomsnittsalderen for norske barn å begynne med Internett. 

Sosiale medier er et av de største voksende fenomenene i mellommenneskelig kommunikasjon. Samfunnet er stadig i påvirkning fra ulike kanaler som fylles av informasjon fra alle som føler de har noe de skulle ha sagt. Bordet er snudd, folket sitter med makten i mye større grad enn tidligere. Nettverkene utvikles jevnlig og nye løsninger og tjenester skapes og etableres for hver dag som går.

Sosiale medier er menneskers virtuelle liv, styrt gjennom tastetrykk fra datamaskinen. Det enkelte individ definerer sin egen rolle og sitt eget engasjement.

delTA-konferansen 2013 var temaet: Ungt engasjement, hvordan bevare engasjement i rastløshetens tid?

Vi er mer tilgjengelig enn noensinne, men kanskje vanskeligere å nå enn noensinne.
Vi står stille i rasende fart, hvem husker sist de kjente på følelsen av kjedsomhet?

Alt som kan digitaliseres, digitaliseres, alt som er digitalt, blir mobilt.
Og vi stiller ett krav: Det skal gå raskt! 

Det er som Heidi Klum sier på Project Runway: One day you’re in, the next you’re out.

Nokia sov i timen i to uker, så tok Apple og Samsung over markedet. Vi forventer at de som utvikler teknologi alltid ligger et steg foran.

I rastløshetens tid tjener vi i bredden, men taper i dybden, hevder Thomas Hyllan Eriksen. Det at vi får mer informasjon gjør oss ikke nødvendigvis mer informert. Tidsbesparende teknologi gir oss dårligere tid.

“Rosablogger” Sophie Elise lever et digitalt liv og har fobi for papir, “Når jeg tar i et papir får jeg frysninger og har bare lyst til og gråte – det er så utrolig grusomt!”

En manglende tålmodighet, og en forventning om at hovedpoenget alltid skal være klinkende klart. Det er en konstant fragmentert informasjonsinnhenting. Gjør Google oss dummere? Vi forventer at løsningen på alle utfordringer er ett trykk unna!

Man sjekker Facebook samtidig som man pusser tennene, sender en tweet mens man sitter på do; Alle tomrom fylles ved hjelp av konstant tilgjengelig teknologi.

Det å være kreativ krever tomrom og kjedsomhet.

I en verdensomspennende undersøkelse om sosiale medievaner som det anerkjente analyseselskapet Comscore offentliggjorde i oktober i 2011 fremgår det at 88,9% av alle nordmenn med internettilgang bruker sosiale medier.

norge

3,2 milliarder “likes” og kommentarer hver eneste dag på Facebook.
Privatsfæren er i ferd med å forsvinne.

 

Så spørsmålet er, hvor går veien videre… ?

 

 

Plussgrader

Tirsdag.

Ute er gatene fulle av slaps.
Jeg har vintersko, så jeg blir ikke våt på beina.

Uka er så vidt i gang.
Det evige kretsløpet.
Rutiner.

Musikk på øret.
Fingre som går over tastaturet som om
de aldri har holdt i en penn.
Jobb.

Uro og ro om hverandre.
I sjelen.
Drømmer og virkelighet.
Finner ikke grensa.

Bare tirsdag.

Heldigvis.
Heldigvis er det plussgrader.