Miriam

I kveld møtte jeg Miriam.

Omringet av søppel.
Ruset og forvirret.
I mørket, i kulda, alene.

Jeg stoppet og spurte om det gikk bra.
Ikke så veldig, sa hun.
Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre.
Du kan kjøpe =Oslo, så får jeg penger til å komme meg hjem.

Hun begynte å lete, i sekken sin, i søpla rundt seg, men hun fant ikke noe blad.
Jeg så fortvilelsen ta over ansiktet hennes.
Det går fint, sa jeg.

Jeg ba henne rydde opp i søpla, så skulle jeg gå og ta ut penger.

Hun var der da jeg kom tilbake.
Jeg ble stående og se på at hun ryddet opp.
Hun hadde funnet tre poser nesquick sjokopulver.
Lykken var stor.

Hun dro igjen glidelåsen på sekken.
Det hadde gått såpass lang tid at jeg og Miriam hadde begynt å snakke om livet.

I starten av tenårene hadde hun begynt med rus.
Fortsatt prøver hun å komme seg ut av avhenigheten.

Helt siden hun var liten hadde hun vært glad i hester, kunne hun fortelle meg.
Nå hadde hun fått seg en jobb på en gård, gjennom Fretex.
Takknemlig var hun.

Miriam hadde mistet omsorgen for sønnen sin. De har ikke kontakt lenger.
Hun fortalte meg at hun ønsket å gi han en adventskalender.
Hun hadde sydd en i stoff da sønnen var 3 år, en for å henge gaver på.
Nå var sønnen nettopp fylt 22.

Selv gikk jeg ved siden av henne, men min gavekalender, 22 år gammel.

Miriam snakket om viktigheten av arbeidet til Frelsesarmeen.
På grunn av de har hun et sted å bo, arbeid, og mat.

Hun spurte meg hvor jeg skulle.
Hjem sa jeg.
Jeg skal hjem jeg og, sa hun.
Så vi slo følge et stykke.

Jeg skulle hjem til min helt egne leilighet.
Hun skulle til et felleshjem for rusavhengige.

Vi kom til bygården min.
Jeg ga henne pengene for bladet hun ikke fant.
Det var ikke pengene som var viktig for Miriam.

Hun så meg i øynene og beklaget for at hun hadde pratet hull i hodet på meg.
Ingen fare, sa jeg.

Jeg prater så sjeldent med folk jeg, sa hun.
Og jeg følte jeg kunne åpne meg for deg.
Takk.

Jeg ønsket henne en god jul.
Hun tok meg i hånden, og spurte om hun kunne gi meg en klem.

Vi klemte.

Den timen vi hadde sammen betydde mye for oss begge.

 

 

Tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake

En av livets største kunster.

Å ikke bruke energi på ting man ikke får gjort noe med.

Å tenke pytt, pytt. Eller skitt au. Eller hva søren man sier.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke sier noen av delene.

Så går disse dagene.
Der vi tenker mer på det som gikk galt.
Det vi ikke fikk til.
Det vi burde, skulle, ville ha gjort.

Sånn går disse dagene.
Der vi alltid tenker på oss selv.
Hva andre tenker om oss.
Hvordan andre oppfatter oss.

Plutselig var disse dagene blitt til tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake.

let_it_be__by_unachicadelmonton-d5x61j0

Meg, meg og atter meg

Er det en ting man kan si om det å leve i 2013 er det at folk er kåte på seg selv!

Det handler om meg, meg og atter meg!

Man lever og ånder for “likes”, oppmerksomhet, og skryt på en helt annen måte enn før.

Se på meg da! Ser du meg?! Ser du hvor mye jeg trener, hvor god middag jeg har laget i dag, at jeg har kjøpt meg nye klær? Skulle ikke du ønske at du var sånn som meg?

Dagens ungdom vokser opp med dette presset, de blir mindre kritiske til hva som faktisk er ok å legge ut på nettet, og hva man bør unngå å skrive. Får ikke profilbildet eller statusen nok oppmerksomhet er det nesten bedre å bare fjerne det hele!

Og de såkalte forbildene… Trenger ikke si mer enn at jeg blir så oppgitt!!

“Thinspiration”, “fitsporation”…
Bilder florerer på nettet, og ender opp med å bli opphavet til mye vond samvittighet, dårlig selvtillit, et press man blir sliten av å føle på.

Vi er ikke bra nok lenger. Og først og fremst er vi ikke bra nok for oss selv.
Vi strekker ikke til… Fordi vi ikke klarer å skape det perfektet livet som så mange har på Instagram, Facebook, Twitter, blogg..

Problemet er at vi ofte glemmer at dette ikke er virkeligheten. Hva ligger bak disse hvite smilene, perfekte middagene, og moteriktige klærne?

På skolen maste alltid lærerne om kildekritikk. Jeg vil si det er like viktig å være kritisk til det du ser i sosiale medier også.

Det er forøvrig også mye glede i sosiale medier. De gjør det lettere å holde kontakten med de man er glad i, like enkelt som man kan bli kjent med nye mennesker. Vi kan skaffe oss kunnskap, lære nye ting og dele tips. Dette er fine ting.

Men ofte går det for langt…
Verden har ikke behov for å se hvordan Fotballfrue ser ut som en Victoria’s Secret modell fire dager etter hun har født..

God help us all.

social-pressure

Trening og helse

Jeg har alltid hatt stor interesse for trening og helse, og dette er noe jeg har et sterkt engasjement for. Dette året utdanner jeg meg til Personlig trener ved Norges Idrettshøgskole, og jeg kommer helt sikkert til å ytre meg en del når det kommer til dette temaet, forhåpentligvis med bakgrunn i fakta og forskning.
—–

Platon sa at det største hinderet for et godt liv var å være opptatt av helse.

I 2013 er det mer fokus på hurtig vektnedgang og markerte muskler, enn det som faktisk bør være bakgrunnen for at man trener, nemlig en bedre livskvalitet på lang sikt.

Frem til 1950-og 1960-årene hang dårlig helse sammen med fattigdom og skjev fordeling av primære livsbetingelser. Nå er derimot sykdom og død forårsaket av levevaner vi velger selv og miljøfaktorer som blir styrt av de folkevalgte.

Hvorfor velger vi ikke det som er sunt?

Opplysningsarbeid innenfor folkehelsen har forandret seg mye de siste 20 årene, og har kanskje gått fra å kun fokusere på opplysning, til å være mer opptatt av dialog med de vi kan kalle for brukerne.

Selv om de fleste av oss vet hva som er sunt eller usunt, ser vi at hensynet til helse ikke alltid blir prioritert. Verken hos den enkelte eller i styringen i samfunnet. Det man ofte glemmer er de ulike prioriteringen folk gjør ut i fra kultur og livssitasjon.

Jeg mener samfunnet gjør det vanskeligere for den “normale” mannen og kvinnen å være fysisk aktive. Som jeg har nevnt tidligere er det alt for stort fokus på raske resultater, som gjerne skal vises på vekten. En livsstilsendring er en prosess, noe som foregår gradvis. Folk er på ulike stadier, og har ulik motivasjon.

Resultatforventing er en viktig faktor som spiller inn. At for eksempel et bestemt treningsprogram vil gi bedret kondisjon. En annen ting er tro på egen kapasitet til å gjennomføre det som skal til for å nå resultatet. Slike mestringsforventninger har stor betydning. Det har spesielt innflytelse på om en person opprettholder helseatferd, for eksempel fortsetter med treningen.

Det er viktig å finne en indre motivasjon. Spontan interesse, glede, lyst og gode opplevelser. Kommer man inn som ny på en steptime på Sats og føler seg helt mislykket når man går ut av salen etterpå, er sjansen stor for at man heller ligger på sofan dagen etter i stedet for å ta på joggeskoene. Må bare nevne at jeg har selv gått ut av en slik time, der jeg hoppet og spratt over tre ulike stepper med piruetter, og det ene og andre. Det var helt krise! Aldri mer dansestep!

Valg i forhold til aktivitet har betydning for motivasjonen, og varig engasjement når det kommer til fysisk aktivitet. Man må finne noe man trives med. Ikke bli med venninna din på spinning om du aldri har likt å sykle liksom!

Det store frafallet kommer av at deltakelsen ofte er motivert av ytre faktorer, spesielt med tanke på utseende. I slike tilfeller er mosjonen ikke noe mål i seg selv, bare et middel til å oppnå noe annet. I kombinasjon med urealistiske målsettinger blir det vanskelig å holde motivasjonen oppe over tid.

Det er lett å gå seg bort i treningsbransjen. Du kan få treningssenter med spa, frokost, massører og så videre, og løftene er mange, litt for mange etter min smak. Det er jo vi som faktisk jobber med trening og helse som skal veilede, ikke villede. Det må være åpenhet og dialog, og du og jeg som brukere må bestemme mer selv.

Det er likevel ikke så enkelt at man kan dele folk inn i “sunne” og “usunne”. Vi som personlige trenere kan ikke si noe om folks helse, om den er bra eller dårlig, vår jobb er å se på den fysiske formen.

Profesjonelle “helsefremmere” har blitt beskyldt for å utøve for mye kontroll, og ha for liten respekt for folks personlige preferanser, tidsperspektiv og definisjon av helse.

Vi søker ikke lenger etter svar fra Helsedirektoratet, vi leter heller på fitnessbloggen eller søker på fitsporation på google. Der kan du dessverre finne mye annet enn god inspirasjon og tips.

Det er viktig å huske at treningslæren alltid er den samme.

Til slutt vil jeg minne om at vi må være realistiske. Vi må jo tenke langsiktig!

sidekick taekwon-doSporten jeg liker best, Taekwon-Do.

 

Rastløshetens tid

18 mnd er gjennomsnittsalderen for norske barn å begynne med Internett. 

Sosiale medier er et av de største voksende fenomenene i mellommenneskelig kommunikasjon. Samfunnet er stadig i påvirkning fra ulike kanaler som fylles av informasjon fra alle som føler de har noe de skulle ha sagt. Bordet er snudd, folket sitter med makten i mye større grad enn tidligere. Nettverkene utvikles jevnlig og nye løsninger og tjenester skapes og etableres for hver dag som går.

Sosiale medier er menneskers virtuelle liv, styrt gjennom tastetrykk fra datamaskinen. Det enkelte individ definerer sin egen rolle og sitt eget engasjement.

delTA-konferansen 2013 var temaet: Ungt engasjement, hvordan bevare engasjement i rastløshetens tid?

Vi er mer tilgjengelig enn noensinne, men kanskje vanskeligere å nå enn noensinne.
Vi står stille i rasende fart, hvem husker sist de kjente på følelsen av kjedsomhet?

Alt som kan digitaliseres, digitaliseres, alt som er digitalt, blir mobilt.
Og vi stiller ett krav: Det skal gå raskt! 

Det er som Heidi Klum sier på Project Runway: One day you’re in, the next you’re out.

Nokia sov i timen i to uker, så tok Apple og Samsung over markedet. Vi forventer at de som utvikler teknologi alltid ligger et steg foran.

I rastløshetens tid tjener vi i bredden, men taper i dybden, hevder Thomas Hyllan Eriksen. Det at vi får mer informasjon gjør oss ikke nødvendigvis mer informert. Tidsbesparende teknologi gir oss dårligere tid.

“Rosablogger” Sophie Elise lever et digitalt liv og har fobi for papir, “Når jeg tar i et papir får jeg frysninger og har bare lyst til og gråte – det er så utrolig grusomt!”

En manglende tålmodighet, og en forventning om at hovedpoenget alltid skal være klinkende klart. Det er en konstant fragmentert informasjonsinnhenting. Gjør Google oss dummere? Vi forventer at løsningen på alle utfordringer er ett trykk unna!

Man sjekker Facebook samtidig som man pusser tennene, sender en tweet mens man sitter på do; Alle tomrom fylles ved hjelp av konstant tilgjengelig teknologi.

Det å være kreativ krever tomrom og kjedsomhet.

I en verdensomspennende undersøkelse om sosiale medievaner som det anerkjente analyseselskapet Comscore offentliggjorde i oktober i 2011 fremgår det at 88,9% av alle nordmenn med internettilgang bruker sosiale medier.

norge

3,2 milliarder “likes” og kommentarer hver eneste dag på Facebook.
Privatsfæren er i ferd med å forsvinne.

 

Så spørsmålet er, hvor går veien videre… ?

 

 

Stop shop 2013

Jeg har holdt meg i 18 dager.

Høsten 2012 bestemte jeg meg for at 2013 skulle være et shoppingfritt år. Jeg er så innstilt på dette at det faktisk ikke er noen sak, det går kjempefint!

Vi lever i et ekstremt materialistisk samfunn som har alt for mye fokus på hva du har og hvor mye det koster. Og DET har jeg fått nok av.

I tillegg er vel det faktum at jeg ikke vet hvor mange par sko, jakker eller vesker jeg har lenger enda en grunn til å rett og slett slutte å lengte etter den kortvarige lykken shopping gir meg.

Jeg blir rett og slett flau når jeg tenker på hvor mye penger jeg har brukt på unødvendige, overfladiske ting. Før sa jeg at en jente aldri kunne få nok par sko, men jeg tror faktisk at jeg er godt innenfor grensa som kalles nok, det var jeg nok for noen år siden. (vi snakker sånn … 60/70 par kanskje…)

Så nå skal jeg få ny kjærlighet til de tingene jeg allerede har, lete gjennom svartsekker og esker med gamle klær og sko, og gi bort det jeg ikke vil ha til veldedighet. I høst kontaktet jeg flere asylmottak for å høre om de tok i mot klær og sko.. INGEN svarte… Det syns jeg er for dårlig!! Men jeg skal fortsette å prøve.

Kanskje du som leser også skal prøve å kutte ned litt på forbruket?
Kanskje du har noen fine jakker liggende i boden, eller et par sko som det er lenge siden du har brukt? Jeg tenker til og med at det kan være lurt å gjemme unna litt klær for så å ta de frem igjen etter noen måneder, det gir litt den samme effekten som shopping! 🙂

 

– Maja

 

 

 

Hva kan du bidra med?

Det går mot jul. Jeg kjenner det anstrengte forholdet jeg har til denne “fantastiske” tiden krype seg oppover ryggen min nok en gang. Alt jeg må ta stilling til som jeg egentlig bare vil dekke over, eller skjule så enkelt som å lukke øynene.

Det fine glansbildet vi alle skal fremstå som i 10 dager. Alle skal være glade og fornøyde og ikke minst takknemlige. Og akkurat dette er det ingenting galt med. Det er bare hele den settingen som for meg blir så falsk. Og 80% har null forhold til grunnen til at vi feirer jul i det hele tatt.

Jeg blir så frustrert og bevisst på hvordan denne “julestriden” fungerer. Alt handler om salg og penger. Jeg har ikke lyst til å kjøpe julegaver en gang, bruke endeløse timer og penger på å kjøpe noe som man egentlig ikke ha bruk for, nei takk!
Så ekstremt materialistiske vi er. Og jeg er intet unntak, og det hater jeg. Men jeg prøver mitt beste for å bli mer bevisst. Tenk hvor mye vi kunne ha bidratt til å hjelpe de som har ingenting i stedet.

Tenk på det… Om vi kunne ha dedikert julen til de som virkelig har behov for disse pengene vi bruker på gaver. For jeg vil ikke ha mer Nivea Bodylotion eller lipgloss eller sokker. Jeg vil at folk skal slippe å sulte og at hjemløse skal få et tak over hodet.

Hvorfor ønsker vi å være så blinde? Hvorfor vil vi heller gå på kino og se en feelgood film i stedet for en dokumentar som setter fokus på virkelige problemer? Hva kan DU bidra med? Jeg tror ikke folk er klar over hvor mye makt hver enkelt person sitter på i dette samfunnet. Vi har muligheten til å påvirke, til å gjøre en forskjell.

Problemet er bare at vi må starte en plass.

Og jeg verdsetter alle verdiene julen står for, så lenge de brukes slik de var ment som.
Vis omsorg, nestekjærlighet, samhold og glede. Og åpne øynene dine!

– Maja

 

Tiden som aldri strekker til

Sannelig er fredagen her igjen! Fredagen som jeg vil ta imot med åpne armer og gi min kjærlighet til. Enda en helg er rundt hjørnet, og en ny uke kommer uten at jeg egentlig er forberedt på det. Hvor blir tiden av?

Jeg tenker på boka jeg skulle ha lest. Gulvene som skulle vært støvsugd. Strømmen som skulle vært lest av. Klærne som skulle vært vasket.
Er det virkelig det jeg skal bruke helgen min til? Nei, det vil jeg faktisk ikke!

Så hvordan får man tid til alt egentlig? Det er litt som å prøve å sjonglere med 5 baller, umulig! Jeg får til tre, og velger da de tre som har finest farge. Slik er det i hverdagen også, man prioriterer, og man skulle tro man prioriterte det som var viktigst, men for meg går det inntil et visst punkt. Har jeg vært ute av leiligheten en hel dag med en full timeplan er ikke støvsugeren det første som blir dratt frem.

Jeg har nå vokst på meg noe jeg liker å kalle for sofaskrekk. Setter jeg meg ned, så kommer jeg meg ikke opp, da blir jeg sittende/liggende helt til jeg finner det nødvendig å gå i dvale frem til alarmen ringer inn en ny dag. Og når vi er inne på sofaskrekk så føler jeg det er nødvendig å nevne dørstokkmila. Den dørstokkmila, den er lang, uovervinnelig. Den stoltheten som blusser opp når jeg klarer å komme meg på Sats til fordel for en TV-serie jeg ser i reprise på TVNorge for hundrede gang, den er fin den.

Så det er en angsfylt glede som fyller meg nå som jeg går inn i en ny helg, vil alt bli gjort? Og om ikke, er det vel ikke noe farligere enn det var forrige helg.. Hehe..
Utsette, utsette, utsette…

God helg godt folk!

 

Når ondskapen får et ansikt – ansvar i sosiale medier

I går kom dagen vi hadde fryktet skulle melde sin ankomst. Dagen da det siste håpet om at Sigrid Giskegjerde Schjetne fortsatt var i live ble slukket. Saken som har beveget hele Norge. Nabojenta som aldri kom hjem..

Linn Stalsberg tweetet i dag: “Sigridsaken berører. Hennes skjebne er noe vi damer lever i frykt for fra vi er småjenter, den slemme mannen. En del av det å være hunkjønn.” 

Cecilie Staude skrev på facebooksiden til Ele 3707 Sosiale Medier på BI i dag: Etter at det i går ble kjent at politiet har siktet to menn i Sigrid-saken, er samtaler om de involverte i gang i sosial medier. Det vi leser bør minne oss på det felles ansvaret jeg mener vi alle har for å bidra til skape gode kulturer i et medielandskap uten nedskrevne regler for hvordan vi skal oppføre oss.

Det er et utrolig viktig poeng hun har her. Hvordan kan vi bidra til å ta ansvar i de sosiale mediene?

Det er enda ingen dømte i saken her, kun siktede, og som politiet sier; det er fortsatt tidlig i etterforskningen. Vi bør ha i bakhodet at det sitter noen i bakgrunnen av disse siktede. Familie, venner, kanskje kjærester, og barn. Vanlig folkeskikk gjelder også på sosiale medier! Vi hadde vel tenkt oss om to ganger før vi hadde oppsøkt disse mennene og sagt disse forferdelige uttalelsene til dem? Forhåpentligvis.

Det handler om å bry seg. Slike saker som denne drar hele samfunnet inn og rører oss helt inn i hjerterota. Man gråter sammen, man føler et sinne bygge seg opp, vi bærer sorgen sammen. Og da er det veldig lett å skrive akkurat det man tenker på, uten å se et større bilde. Vi må være her for hverandre, alle sammen, og da også de berørte som står i skyggen av de siktede.

Det viktigste i denne saken er at den skyldige blir funnet og dømt, og samtidig som jeg håper den/de skyldige er de som nå er siktet i saken prøver jeg å stå for at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Og jeg stoler 100% på at politiet gjør jobben sin og alt de kan for å løse denne saken.

Til slutt vil jeg sende mine varmeste tanker til familien og alle de pårørende etter Sigrid Giskegjerde Schjetne.