I går sa du i morgen

Klokken er 02.07 når jeg begynner å skrive.
Kalenderen viser 31. desember, og vi er så vidt inne i årets siste dag.

Hvordan oppsummerer man et år?

Skal man kun fokusere på det positive for å gå inn i 2013 med god samvittighet, eller skal man ta med seg all bagasjen og velge å ta i bruk alt man har opplevd for å lære av hvert et tap og hver en seier?

Sannheten er at vi alle har våre kamper, men samtidig er det kampene som får oss til å se at vi har noe å leve for.

Hva oppnår du ved å gli gjennom livet uten motstand?
Hva oppnår du ved å få alt du vil uten å måtte jobbe for det?

Noen ganger ser man tilbake på vanskelige hendelser, kamper.
Tøft som det var da man sto midt i stormen er sannheten slik at man ikke hadde vært den man er i dag uten disse kampene.

Samtidig vil vi alltid være sjalu på de som får alt de peker på.
For de som aldri opplever å miste noen de er glad i.
På de som kun feller gledestårer.

Slik er vi bare.

Vi har alle noe å lære av hverandre.

2012 var året jeg gikk ut av et langt forhold.
2012 var året jeg mistet bestefaren min.
2012 var året pappa fikk kreft.

2012 var et brutalt år.

Men 2012 har lært meg livets viktigste lekse.
Ikke vent!

Ikke vent til i morgen med å fortelle noen at du er glad i de.
Ikke vent til i morgen med å jakte på drømmene dine.
Ikke vent til i morgen med å tilgi.

 

I går sa du i morgen.

 

 

Tiden som aldri strekker til

Sannelig er fredagen her igjen! Fredagen som jeg vil ta imot med åpne armer og gi min kjærlighet til. Enda en helg er rundt hjørnet, og en ny uke kommer uten at jeg egentlig er forberedt på det. Hvor blir tiden av?

Jeg tenker på boka jeg skulle ha lest. Gulvene som skulle vært støvsugd. Strømmen som skulle vært lest av. Klærne som skulle vært vasket.
Er det virkelig det jeg skal bruke helgen min til? Nei, det vil jeg faktisk ikke!

Så hvordan får man tid til alt egentlig? Det er litt som å prøve å sjonglere med 5 baller, umulig! Jeg får til tre, og velger da de tre som har finest farge. Slik er det i hverdagen også, man prioriterer, og man skulle tro man prioriterte det som var viktigst, men for meg går det inntil et visst punkt. Har jeg vært ute av leiligheten en hel dag med en full timeplan er ikke støvsugeren det første som blir dratt frem.

Jeg har nå vokst på meg noe jeg liker å kalle for sofaskrekk. Setter jeg meg ned, så kommer jeg meg ikke opp, da blir jeg sittende/liggende helt til jeg finner det nødvendig å gå i dvale frem til alarmen ringer inn en ny dag. Og når vi er inne på sofaskrekk så føler jeg det er nødvendig å nevne dørstokkmila. Den dørstokkmila, den er lang, uovervinnelig. Den stoltheten som blusser opp når jeg klarer å komme meg på Sats til fordel for en TV-serie jeg ser i reprise på TVNorge for hundrede gang, den er fin den.

Så det er en angsfylt glede som fyller meg nå som jeg går inn i en ny helg, vil alt bli gjort? Og om ikke, er det vel ikke noe farligere enn det var forrige helg.. Hehe..
Utsette, utsette, utsette…

God helg godt folk!