Da du var liten og jeg var stor

Jeg var stor.
Og du var liten.
Lillesøster.

Storesøster.

Hadde ventet så lenge.
På noen.
På deg.

Akkurat deg.
Og du var
Perfekt.

Du forandret min verden.
Deler min verden.
Ble min verden.
Er min verden.

Nå er du ikke lenger liten.
Nå er du stor.

Men jeg.
Jeg er storesøster.

Hannah og Maja

Ingen. Ting.

Jeg ringte.
..
Du svarte ikke.
Jeg ringte.
Du svarte ikke.
Jeg ringte.
Du svarte ikke.

Du ringte.
Jeg svarte ikke.

Så var vi ingenting.
Ingenting.
Ikke en ting.

Vi hadde aldri vært noen ting.
Ikke verdt noen ting.

Ingenting.

Postkort fra Trønderbanen

Plutselig var den her.

Denne sommerferien man snakker om i flere måneder før den kommer.
Ferien vi alltid føler vi har gjort oss fortjent til. Ferien som aldri kan bli lang nok.

Den kalde ølen kan drikkes med god samvittighet.
Selvbruningen ser plutselig litt mer naturlig ut.
Den kroppen man har jobbet for kan gå tilbake til normalen.
Det er tross alt ferie!

Trønderne har snakket om været siden påske.
Folk tar seg fri en dag tidligere om værmeldingen plutselig viser helsol og 20+.
Samme regla hvert år.

Jaggu er det godt å komme hjem til Trøndelag!

Så nå ser jeg på værmeldingen at det skal bli en uke med regn.

Barna vinker til toget som kjører forbi.

Alt er akkurat som det skal være.

God sommer!

Sommer i trøndlag

Året

Ett år.

Den 11. november 2013 tilbragte vi mye av dagen på sykehuset.
Jeg hadde hjulpet Hannah med et umulig mattestykke.
Lillesøsteren min er dyktig og flink. Så til tross for alt som foregikk rundt oss, satt vi på et rom med utsikt over Nidelven og gjorde lekser.
Lindrende enhet. Jeg hadde aldri hørt om den avdelingen før i fjor.

Denne kvelden hadde jeg lovet Hannah at vi skulle se på Top Model og kose oss litt. Tror ingen av oss husker hvem som ble eliminert.

Rett etter programmet var ferdig ringte telefonen. Vi hadde akkurat tatt frem mattebøkene igjen, for å se om vi kunne knekke koden.
Det rakk vi ikke. Det mattestykket ble aldri løst.

I stedet måtte vi ta stilling til det de på sykehuset sa, det som var i ferd med å skje.

Panikken spredte seg i hele kroppen. En angst jeg aldri har kjent på tidligere, og håper jeg slipper å kjenne på igjen.

Jeg gråt i bilen. Det ble aldri tomt for tårer.
Jeg visste at dette var siste gangen vi kjørte til sykehuset.
Siste gang.

Timene ble lange.
Ventingen.
Å vente på at noen skal dø.
Ufattelig.

Jeg sang.
Barnesanger, som pappa hadde sunget for meg.

Han strakte ut en hånd på hver sin side av sengen og ba meg og Hannah om å holde.

Litt over klokken 4 natt til 12. november sovnet pappa, for aldri å våkne igjen.

12 måneder er for mange veldig lang tid.
Men når du begynner en ny tidsregning ut ifra når pappaen din døde, så går tiden veldig sakte. 365 dager blir plutselig 1 dag.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger ringer mamma klokken 3 på natten for å gråte.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger blir sint uten å ha noe grunnlag for det.
Jeg kan ikke forklare hvorfor kroppen min og hjernen min reagerer som den gjør.

Så jeg lar den gjøre akkurat hva den vil, samtidig som jeg venter på at alt skal forandres. For det gjør det, sakte men sikkert.

Vi snakker lite om sorg.
Fordi folk har et anstrengt forhold til døden.
Fordi vi alle skal miste noen vi bryr oss om.
Fordi vi alle skal dø.

I morgen har jeg lov til å være trist.
Selv om det for mange kun er en vanlig onsdag.
12. november.

Til minne om deg, pappa.

til minne om pappa

 

Tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake

En av livets største kunster.

Å ikke bruke energi på ting man ikke får gjort noe med.

Å tenke pytt, pytt. Eller skitt au. Eller hva søren man sier.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke sier noen av delene.

Så går disse dagene.
Der vi tenker mer på det som gikk galt.
Det vi ikke fikk til.
Det vi burde, skulle, ville ha gjort.

Sånn går disse dagene.
Der vi alltid tenker på oss selv.
Hva andre tenker om oss.
Hvordan andre oppfatter oss.

Plutselig var disse dagene blitt til tiden som kom, som vi aldri fikk tilbake.

let_it_be__by_unachicadelmonton-d5x61j0

Lev det livet du elsker, elsk det livet du lever.

Det er noen ganger nok å tenke at man er det for å faktisk være det.
Lykkelig.

Noen ganger må man minne seg på på viktigheten av å av og til leve for sin egen lykke.
For hvor mye glede kan man spre om man selv ikke har det bra?

Noen ganger kan lykke oppstå i eget selskap.
Under et ullpledd, med en kopp te i hånda, musikk på radioen.

Å være alene er noen ganger det fineste jeg vet.

Andre ganger kan det være i et rom fylt med dine nærmeste venner.
I et sekund setter du deg tilbake og studerer de som kjenner deg så godt at alle drømmer, alle tanker, deles like enkelt som å puste inn og ut.

Vennskap, ekte vennskap, det er viktig.

Tenk på alle de som arbeider hele livet for å finne lykke, og til slutt innser at det de hadde trengt for å være lykkelige har vært der hele tiden.

Vi mennesker søker ofte etter bekreftelse og lykke i feil ting.
Det kan være penger, popularitet, materialisme.
Alt dette kan skape en lykkefølelse.

Men det å være lykkelig, starter i oss selv.

Lev det livet du elsker, og elsk det livet du lever.

Dragons

Plussgrader

Tirsdag.

Ute er gatene fulle av slaps.
Jeg har vintersko, så jeg blir ikke våt på beina.

Uka er så vidt i gang.
Det evige kretsløpet.
Rutiner.

Musikk på øret.
Fingre som går over tastaturet som om
de aldri har holdt i en penn.
Jobb.

Uro og ro om hverandre.
I sjelen.
Drømmer og virkelighet.
Finner ikke grensa.

Bare tirsdag.

Heldigvis.
Heldigvis er det plussgrader.

 

Stop shop 2013

Jeg har holdt meg i 18 dager.

Høsten 2012 bestemte jeg meg for at 2013 skulle være et shoppingfritt år. Jeg er så innstilt på dette at det faktisk ikke er noen sak, det går kjempefint!

Vi lever i et ekstremt materialistisk samfunn som har alt for mye fokus på hva du har og hvor mye det koster. Og DET har jeg fått nok av.

I tillegg er vel det faktum at jeg ikke vet hvor mange par sko, jakker eller vesker jeg har lenger enda en grunn til å rett og slett slutte å lengte etter den kortvarige lykken shopping gir meg.

Jeg blir rett og slett flau når jeg tenker på hvor mye penger jeg har brukt på unødvendige, overfladiske ting. Før sa jeg at en jente aldri kunne få nok par sko, men jeg tror faktisk at jeg er godt innenfor grensa som kalles nok, det var jeg nok for noen år siden. (vi snakker sånn … 60/70 par kanskje…)

Så nå skal jeg få ny kjærlighet til de tingene jeg allerede har, lete gjennom svartsekker og esker med gamle klær og sko, og gi bort det jeg ikke vil ha til veldedighet. I høst kontaktet jeg flere asylmottak for å høre om de tok i mot klær og sko.. INGEN svarte… Det syns jeg er for dårlig!! Men jeg skal fortsette å prøve.

Kanskje du som leser også skal prøve å kutte ned litt på forbruket?
Kanskje du har noen fine jakker liggende i boden, eller et par sko som det er lenge siden du har brukt? Jeg tenker til og med at det kan være lurt å gjemme unna litt klær for så å ta de frem igjen etter noen måneder, det gir litt den samme effekten som shopping! 🙂

 

– Maja