Året

Ett år.

Den 11. november 2013 tilbragte vi mye av dagen på sykehuset.
Jeg hadde hjulpet Hannah med et umulig mattestykke.
Lillesøsteren min er dyktig og flink. Så til tross for alt som foregikk rundt oss, satt vi på et rom med utsikt over Nidelven og gjorde lekser.
Lindrende enhet. Jeg hadde aldri hørt om den avdelingen før i fjor.

Denne kvelden hadde jeg lovet Hannah at vi skulle se på Top Model og kose oss litt. Tror ingen av oss husker hvem som ble eliminert.

Rett etter programmet var ferdig ringte telefonen. Vi hadde akkurat tatt frem mattebøkene igjen, for å se om vi kunne knekke koden.
Det rakk vi ikke. Det mattestykket ble aldri løst.

I stedet måtte vi ta stilling til det de på sykehuset sa, det som var i ferd med å skje.

Panikken spredte seg i hele kroppen. En angst jeg aldri har kjent på tidligere, og håper jeg slipper å kjenne på igjen.

Jeg gråt i bilen. Det ble aldri tomt for tårer.
Jeg visste at dette var siste gangen vi kjørte til sykehuset.
Siste gang.

Timene ble lange.
Ventingen.
Å vente på at noen skal dø.
Ufattelig.

Jeg sang.
Barnesanger, som pappa hadde sunget for meg.

Han strakte ut en hånd på hver sin side av sengen og ba meg og Hannah om å holde.

Litt over klokken 4 natt til 12. november sovnet pappa, for aldri å våkne igjen.

12 måneder er for mange veldig lang tid.
Men når du begynner en ny tidsregning ut ifra når pappaen din døde, så går tiden veldig sakte. 365 dager blir plutselig 1 dag.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger ringer mamma klokken 3 på natten for å gråte.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger blir sint uten å ha noe grunnlag for det.
Jeg kan ikke forklare hvorfor kroppen min og hjernen min reagerer som den gjør.

Så jeg lar den gjøre akkurat hva den vil, samtidig som jeg venter på at alt skal forandres. For det gjør det, sakte men sikkert.

Vi snakker lite om sorg.
Fordi folk har et anstrengt forhold til døden.
Fordi vi alle skal miste noen vi bryr oss om.
Fordi vi alle skal dø.

I morgen har jeg lov til å være trist.
Selv om det for mange kun er en vanlig onsdag.
12. november.

Til minne om deg, pappa.

til minne om pappa

 

One thought on “Året

  1. Det føles fremdeles så rart og uvirkelig og veldig trist! Så rart å tenke tilbake på alle barndomsminnene vi har sammen med med pappan din. Alle hytteturene og alle eventyr-stundene med humla, bia og myggen. Det er de gode minnene vi må ta vare på <3 Tenker på deg og føler med deg Maja-mi <3 Klem fra Marken.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

* Copy This Password *

* Type Or Paste Password Here *