Miriam

I kveld møtte jeg Miriam.

Omringet av søppel.
Ruset og forvirret.
I mørket, i kulda, alene.

Jeg stoppet og spurte om det gikk bra.
Ikke så veldig, sa hun.
Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre.
Du kan kjøpe =Oslo, så får jeg penger til å komme meg hjem.

Hun begynte å lete, i sekken sin, i søpla rundt seg, men hun fant ikke noe blad.
Jeg så fortvilelsen ta over ansiktet hennes.
Det går fint, sa jeg.

Jeg ba henne rydde opp i søpla, så skulle jeg gå og ta ut penger.

Hun var der da jeg kom tilbake.
Jeg ble stående og se på at hun ryddet opp.
Hun hadde funnet tre poser nesquick sjokopulver.
Lykken var stor.

Hun dro igjen glidelåsen på sekken.
Det hadde gått såpass lang tid at jeg og Miriam hadde begynt å snakke om livet.

I starten av tenårene hadde hun begynt med rus.
Fortsatt prøver hun å komme seg ut av avhenigheten.

Helt siden hun var liten hadde hun vært glad i hester, kunne hun fortelle meg.
Nå hadde hun fått seg en jobb på en gård, gjennom Fretex.
Takknemlig var hun.

Miriam hadde mistet omsorgen for sønnen sin. De har ikke kontakt lenger.
Hun fortalte meg at hun ønsket å gi han en adventskalender.
Hun hadde sydd en i stoff da sønnen var 3 år, en for å henge gaver på.
Nå var sønnen nettopp fylt 22.

Selv gikk jeg ved siden av henne, men min gavekalender, 22 år gammel.

Miriam snakket om viktigheten av arbeidet til Frelsesarmeen.
På grunn av de har hun et sted å bo, arbeid, og mat.

Hun spurte meg hvor jeg skulle.
Hjem sa jeg.
Jeg skal hjem jeg og, sa hun.
Så vi slo følge et stykke.

Jeg skulle hjem til min helt egne leilighet.
Hun skulle til et felleshjem for rusavhengige.

Vi kom til bygården min.
Jeg ga henne pengene for bladet hun ikke fant.
Det var ikke pengene som var viktig for Miriam.

Hun så meg i øynene og beklaget for at hun hadde pratet hull i hodet på meg.
Ingen fare, sa jeg.

Jeg prater så sjeldent med folk jeg, sa hun.
Og jeg følte jeg kunne åpne meg for deg.
Takk.

Jeg ønsket henne en god jul.
Hun tok meg i hånden, og spurte om hun kunne gi meg en klem.

Vi klemte.

Den timen vi hadde sammen betydde mye for oss begge.

 

 

Året

Ett år.

Den 11. november 2013 tilbragte vi mye av dagen på sykehuset.
Jeg hadde hjulpet Hannah med et umulig mattestykke.
Lillesøsteren min er dyktig og flink. Så til tross for alt som foregikk rundt oss, satt vi på et rom med utsikt over Nidelven og gjorde lekser.
Lindrende enhet. Jeg hadde aldri hørt om den avdelingen før i fjor.

Denne kvelden hadde jeg lovet Hannah at vi skulle se på Top Model og kose oss litt. Tror ingen av oss husker hvem som ble eliminert.

Rett etter programmet var ferdig ringte telefonen. Vi hadde akkurat tatt frem mattebøkene igjen, for å se om vi kunne knekke koden.
Det rakk vi ikke. Det mattestykket ble aldri løst.

I stedet måtte vi ta stilling til det de på sykehuset sa, det som var i ferd med å skje.

Panikken spredte seg i hele kroppen. En angst jeg aldri har kjent på tidligere, og håper jeg slipper å kjenne på igjen.

Jeg gråt i bilen. Det ble aldri tomt for tårer.
Jeg visste at dette var siste gangen vi kjørte til sykehuset.
Siste gang.

Timene ble lange.
Ventingen.
Å vente på at noen skal dø.
Ufattelig.

Jeg sang.
Barnesanger, som pappa hadde sunget for meg.

Han strakte ut en hånd på hver sin side av sengen og ba meg og Hannah om å holde.

Litt over klokken 4 natt til 12. november sovnet pappa, for aldri å våkne igjen.

12 måneder er for mange veldig lang tid.
Men når du begynner en ny tidsregning ut ifra når pappaen din døde, så går tiden veldig sakte. 365 dager blir plutselig 1 dag.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger ringer mamma klokken 3 på natten for å gråte.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg noen ganger blir sint uten å ha noe grunnlag for det.
Jeg kan ikke forklare hvorfor kroppen min og hjernen min reagerer som den gjør.

Så jeg lar den gjøre akkurat hva den vil, samtidig som jeg venter på at alt skal forandres. For det gjør det, sakte men sikkert.

Vi snakker lite om sorg.
Fordi folk har et anstrengt forhold til døden.
Fordi vi alle skal miste noen vi bryr oss om.
Fordi vi alle skal dø.

I morgen har jeg lov til å være trist.
Selv om det for mange kun er en vanlig onsdag.
12. november.

Til minne om deg, pappa.

til minne om pappa